Facebook, gatejustis og ytringsfrihet

Har nettsamfunnene i dag fått en for stor rolle i dagens samfunn? På aftenbladets nettsider kunne man 16nde mars, 2009, lese om en taxisjåfør som ble hengt ut på nettsamfunnet facebook. Jusprofessor Eivind Smith ved UiO påpeker at dette er et typisk eksempel på gatejustis, hvor den anklagede ikke får noen mulighet til å ytre seg om saken og legge frem sitt syn. Det videre spørsmålet man kan stille seg er om dette er innenfor ytringsfrihetens grenser, eller om at grunnleggeren, samt samtlige av medlemmene i gruppen kan stilles til rettslig ansvar. Ser vi dette i religionssammenheng kan vi benytte oss av de ulike etikkteoriene for å komme nærmere svaret.

Ut i fra et deontologisk etikk som går ut på å handle etter de moralske normene vi har i samfunnet, er dette en handling som kan defineres som avvikende. I følge denne teorien vil dette bryte med de moralske normene, fordi man da ikke gir motparten en sjanse til å forsvare seg selv. Det å henge ut en person ut på et nettsamfunn bryter med verdien om at enkeltmennesket skal respekteres. Her kan vi også trekke inn den gjeldende moralske normen, og også lovfestede loven om personvern. Det norske rettsvesen er lagt opp slik at sensitiv informasjon ikke uten videre kan blottlegges på nettet av andre utenom vedkommende selv, uten at det får noen konsekvenser for dem som har utført handlingen.

Ser vi det ut i fra konsekvensetikken kan en uthengning på facebook ikke karakteriseres som en akseptert handling, i og med at den kan han negative konsekvenser i form av rettsforfølgelse og følelsen av ærekrenkelse for den fornærmede. Likevel kan vi også vurdere dette ut i fra et utilitaristisk synspunkt, som viser til det tekniske aspektet ved dette begrepet. Utilitarisme i denne formen viser til det som er godt for noen. Det å uthenge en person på fjesbok kan være tilfredsstillende for flertallet av de som har blitt fornærmet av den fornærmede som passasjerer i drosjen. Selv om det koster noe for en person, tjener det et flertall, hvilket gjør handlingen akseptabel, men også gjør denne formen for nyttemaksimering kritikkverdig fra flere hold.